Hvorfor slipper vi ikke til alle de gode hjelperne?

Logo VelferdsLab

Mens den som trenger hjelp sitter helt alene, peker alle gode hjelpere på hverandre. De burde heller møtes. I en VelferdsLab.

I løpet av livet oppstår det situasjoner der vi alle har behov for hjelp og støtte. Brekker du foten, er det lett å peke på hvem du trenger hjelp av. Det må tas røntgen, du må få kyndig hjelp til å legge på gips og du har behov for et par krykker i noen uker.

Når en skolestarter ikke lenger trives i hverdagen sin, er det ikke like lett å vite hvilken hjelp som er riktig. For hva forårsaker mistrivselen? Er det fagene som oppleves som vanskelig? Er eleven redd for noe, eller føler hun seg bare utenfor? I så fall, er det lærevansker, barnefattigdom eller andre utfordringer som gir utenforopplevelsen?

Eksperter på det meste

Det kan være flere grunner til at overganger mellom livsfaser kan være tunge. Å gå fra barnehage til skole, er én slik overgang. Fra skole til arbeidslivet, en annen. Og fra frisk til syk, en tredje.

Velferds-Norge har høykompetente og dyktige eksperter for det aller meste. Likevel har antall uføretrygdede under 30 år doblet seg de 10 siste årene i både Namdal, Trøndelag og Norge, ifølge en artikkel i Namdalsavisa 13. januar i år. Og det kan bli verre. NAV tror flere unge verken er i jobb, går på skole, er plukket opp av helsevesenet eller er i NAVs statistikker.

Hvorfor skjer dette i verdens rikeste land hvor vi har lovfestede, individuelle rettigheter til hjelp fra verdens best utbygde velferdstjenester? Noen av tjenestene oppleves som fragmenterte. Dagens forståelse av etikk og taushetsplikt hindrer dessuten at ekspertene får jobbet godt nok med hverandre, med brukeren og andre gode hjelpere som pårørende, venner, arbeidsgiver eller fotballtrener.

Det mangler ikke på hjelpere i Norge. Likevel sitter den som trenger hjelp, ofte alene igjen.

Ikke råd til utenforskap

Lavterskel dialog og kunnskapsdeling mellom gode offentlige tjenester, bruker og dennes eget støttenettverk gir positiv avkastning for den enkelte og for samfunnet. I 2020 finnes også teknologien som gjør det enklere enn noen gang å koble og engasjere de riktige hjelperne samtidig. Et av verktøyene er til og med utviklet i Nærøysund. Trondheim kommune ønsker å bruke det i prosjektet «Én barndom» for å hjelpe skolestartere. Det brukes i jobben med utenforskap, rekruttering og kompetanse for ungdom og voksne. I den andre enden av velferden involveres og aktiviseres pårørende til eldre og demente på institusjon. Det går an.

Demografiske endringer, med økende andel eldre, utfordrer velferdstjenestene, ikke minst i distriktene. Mens flere trenger tjenestene, blir det færre til å produsere og finansiere dem. For Nærøysund – den splitter nye vekstkommunen nord i Trøndelag – er dette utfordrende. Med næringslivets mål om å rekruttere arbeidstakere til 1000 nye jobber de neste årene, kreves det tjenester som gjør det så enkelt som mulig å være innbygger. Nærøysund har rett og slett ikke råd til økt utenforskap.

Det er 2020, slipp hjelperne til!

Og hjelperne finnes, heldigvis. Og de er mange. Det handler bare om å aktivere dem. I stedet for å hegne om individuelle rettigheter i hver enkelt tjeneste, er tiden moden for å ta et felles ansvar for å hjelpe hverandre både i det offentlige, i næringslivet, i frivilligheten og enkeltpersoner. Velferden er i rask endring. Det er ikke en gang gitt at neste generasjon ønsker samme velferdstjenester som i dag.

Vi trenger nye, kompetente løsninger på utenkte velferdsnivåer som hjelper den enkelte og reduserer belastningen på det offentlige. Det har Nærøysund behov for og kraft til å skape, om vi bare slipper til alle som vil hjelpe.

I dag peker hjelperne på hverandre. Men de møtes ikke. Fellesarenaen eksisterer ikke. Vi lanserer derfor en splitter ny VelferdsLab. Den skal slippe til alle de gode hjelperne som kan og vil.

Ingen skal sitte alene.


Denne kronikken kan også leses på namdalsavisa.no

Av Snorre Tørriseng, 4. feb. 2020